Grønnkurle

Dactylorhiza viridis

(Coeloglossum viride)

De fleste kjenner nok grønnkurle fra snaufjellet, hvor den vokser i lesideenger og lyngmark som ikke smelter ut altfor sent. Hadde grønnkurle vært litt mer iøynefallende hadde den nok vært en viktig indikatorplante for baserik berggrunn, slik reinrose er på rabbene, for den er en av de første artene som kommer inn, og den er nesten alltid tilstede bare berggrunnen er god nok. I fjellet er grønnkurle liten, spinkel og småvokst, gjerne bare med tre blader og 5-10 blomster, og som regel må man lete litt. Men grønnkurle går også nedover i fjellskogen og kan vokse i fuktig løvskog helt ned til lavlandet østpå. Der blir den langt større og mer hengslete, og forsåvidt mer lik en “normal” marihånd, men også betraktelig sjeldnere, og planter som de nede til høyre ser man ikke spesielt ofte. Disse grønnkurlene i skogbunnen gir et radikalt annerledes inntrykk enn fjellplantene, og de blir av og til behandlet som underarter. Men overgangen er glidende og det er sannsynligvis bare voksestedsmodifikasjoner.

 

En isolert forekomst av grønnkurle på sanddyner på Jæren skiller seg mer ut, med et tettblomstret aks og brede, utbøyde blader (bilder nederst), og hele skikkelsen ligner engmarihånd og purpurmarihånd som den vokser sammen med. Det kan kanskje skyldes lokal genflyt og introgresjon, men disse plantene er ellers blitt koblet med lignende planter på Island og Færøyene, og behandles i Norge som underarten ssp. islandicum, islandsgrønnkurle (se Lundberg 2019). Forekomsten er liten og sårbar og underarten er rødlistet som “sterkt truet”.

 

Overraskende nok har det vist seg at grønnkurle genetisk er en ekte marihånd, på tross av det avvikende utseendet. Grønnkurle er utvilsomt en tidlig utspaltet basal grein av Dactylorhiza, men det er også D. sambucina og spesielt D. iberica fra Sørøst-Europa (Bateman & Rudall 2018, Brandrud et al. 2020). Den siste ligner også endel på grønnkurle, men det har aldri vært foreslått å ta den ut av slekten. Det er fremdeles mange som foretrekker å beholde det gamle slektsnavnet siden grønnkurle skiller seg så tydelig fra resten av Dactylorhiza morfologisk, men det er ingen spesiell genetisk støtte for det.

 

Grønnkurle har nektar i den korte sporen, men er nok oftest selvpollinert, særlig der den vokser i fjellstrøk hvor insektbesøk er et sjansespill. Det har vært rapportert at grønnkurle i fjellet ofte vokser i nærheten av maurtuer, og at maur kan være en hyppig og undervurdert pollinator.

Vi Hol, Hallingskarvet 20.07 2008

Vi Hol, Hallingskarvet 30.06 2021

Vi Hol, Hallingskarvet 26.07 2020

No Saltdal, Junkerdalsura 07.07 2010

Tø Oppdal, Gjevilvassdalen 13.07 2013

Islandsgrønnkurle

Dactylorhiza viridis ssp. islandicum

Ro Klepp, Orresanden 11.07 2016

Ro Klepp, Orresanden 11.07 2016

Tilbake til forsiden

Referanser

All photographs Dag Fosse