Svartkurle

Gymnadenia nigra

(Nigritella nigra)

 Svartkurle er så nærbeslektet med brudespore at den nylig er blitt inkludert i slekten Gymnadenia, noe man ikke skulle tro når man ser den. For dem som er svake for den knappe pregnansen i vitenskapelig latin, er blomstene hos svartkurle non-resupinate og pseudo-peloriske – hvilket for det første betyr at blomstene ikke er snudd opp-ned, slik at leppen her vender oppover, og for det andre at differensieringen mellom blomsterdekkbladene ikke er så utpreget som hos brudespore og andre orkideer. Dermed får blomstene en mer regelmessig stjerneform, som bildet nede til høyre viser, men i det tette og komprimerte akset er enkeltblomstene nokså sammenklemte og vanskelige å få inntrykk av. Svartkurle er hovedsakelig apomiktisk, men seksuell formering forekommer. Svartkurle hybridiserer med brudespore, og denne hybriden, kalt brudekurle, har stabile populasjoner i Nord-Sverige, utenfor det området der svartkurle ellers finnes.

 

Svartkurle er knyttet til lavereliggende fjellområder med et kontinentalt klima og rik berggrunn, men er svært sjelden og finnes kun i noen få, avgrensete fjellstrøk. I Norge er den rødlistet som «sterkt truet». I dag er artens kjerneområde et smalt belte fra Trollheimen over til Røros-traktene, og derfra videre inn i Härjedalen og Jämtland i Sverige. Så er det en mindre gruppe (relikt?-)forekomster i Balsfjord og Nordreisa i Troms. Tidligere fantes den også noen steder nedover langs Gudbrandsdalen, men disse er forlengst utgått. Svartkurle er historisk mest kjent fra kulturlandskap som setervoller og slåttemark. Men opprinnelig hører den nok hjemme i fuktig fjellhei og rikmyrkanter, og på slike steder er det nylig funnet ganske rike forekomster i Tynset kommune (Hoell 2011), noe som bedrer artens status i Norge betraktelig.

 

Gymnadenia er en relativt liten slekt med opp mot tjue arter, hvorav de fleste vokser i fjellstrøk i Europa og spredt østover til Kina. Nigritella-gruppen finnes kun i Europa og utgjør over halvparten av slekten med 12 beskrevne arter, men de er alle sammen svært nær beslektet. En undersøkelse rapporterer at bare rundt 7 % av all genetisk variasjon kan forklares som variasjon mellom artene, mens 77 % er variasjon mellom individer i en populasjon, og 16 % er variasjon mellom populasjoner av samme art (Hedrén et al. 2000). Det er altså liten genetisk støtte for det relativt høye artsantallet i Nigritella-gruppen. De skiller seg hovedsakelig i blomsterfarge og kromosomtall. Noen av dem er diploide og har kjønnet formering, mens andre, som vår art, er polyploide på forskjellige nivåer og hovedsakelig apomiktiske.

Tø Røros, Sølendet 11.07 2013

Tø Røros, Sølendet 08.07 2015

Tø Røros, Sølendet 11.07 2013

Tø Røros, Sølendet 11.07 2013

Tø Røros, Sølendet 11.07 2013

Tø Røros, Sølendet 01.07 2008

Tilbake til forsiden

Referanser

All photographs Dag Fosse