Pseudorchis albida straminea

Tilbake til forsiden

Referanser

Hvitkurle

Pseudorchis albida

Fjellhvitkurle

Pseudorchis straminea

Våre to hvitkurler var inntil nylig en art med to underarter. Men de gir nokså forskjellig helhetsinntrykk hvis man har begge to foran seg, og de ser også ut til å være reproduktivt fullt isolerte. Det er ikke kjent mellomformer mellom dem noe sted. Dermed har de nå fått status som selvstendige arter. For å være helt sikker på hvilken av dem det er, er det enklest å se på den treflikete leppen: der fjellhvitkurle har tre nokså jevnstore fliker som er brettet skarpt ned, har hvitkurle tydelig mindre sidefliker, og leppen stikker rett ut.

Begge er fjellplanter, og det er nokså uheldig at den ene ofte blir omtalt som “lavlandshvitkurle”. Det er fordi hvitkurle historisk har gått inn i slåttemark nedover dalførene og ned til kysten, og det er der folk oftest har sett den. Herfra har den nå stort sett forsvunnet i takt med at det gamle kulturlandskapet har grodd igjen, og hvitkurle har derfor lenge vært regnet som en art i tilbakegang. Men det er sannsynligvis ikke hele sannheten. Hvitkurle hører primært hjemme i fjellbjørkeskogsregionen, i rike enger, bakkemyr, rasmark eller rabber like over tregrensen (se Holtan & Grimstad 2001), men er ikke vanlig noe sted. Det er en art som opptrer svært spredt og uforutsigbart, gjerne enkeltvis eller noen få individer sammen. I nyere tid ser det ut til at den har ett tyngdepunkt i indre fjellstrøk i Agder og Telemark, og et annet i Midt-Norge fra Sunnmøre-Romsdal over til Sør-Trøndelag. Så er det mer spredte funn videre nordover til Troms.

Fjellhvitkurle er den langt vanligste av hvitkurlene og den man oftest støter på. Den holder seg helst over skoggrensen og er en av karakterartene i reinrosehei på baserik berggrunn. Den finnes over hele fjellkjeden fra Ryfylke til Nordkapp, men likevel ofte påfallende lokalt; den kan være tallrik i ett område og totalt fraværende i et annet, ofte helt uten at det er mulig å påvise noen spesielle forhold som kunne forklare det. Det har vært antydet en forkjærlighet for tungmetaller i grunnen (Bateman & Rudall 2017). Men der fjellhvitkurle først vokser, kan det ofte være ganske store mengder av den.

Fjellhvitkurle er utbredt på begge sider av Nord-Atlanteren, mens hvitkurle er rent europeisk. I fjellstrøk i Mellom-Europa skal de to flyte mer sammen, og det har ført til fornyet diskusjon om hvorvidt det er mulig å opprettholde dem som separate arter.

All photographs Dag Fosse